|
 I 2003 var det 50 år siden den første fritidsklubben ble opprettet i Oslo. Fritidsklubben var kommunens forebyggende tiltak mot ungdomskriminalitet. Klubben fungerte som bydelens fritidssenter for ungdom, og skulle bedre oppvekstforholdene og skape nettverk med sosial kontroll. Ungdommen skulle aktiviseres i fritiden, og de skulle ha et sted å være. Spesielt var det viktig å fange opp ungdom som ikke var med i frivillige organisasjoner, slik at de hadde et uformelt møtested i nærmiljøet.
Den kommunale ungdomsnemden ble startet allerede i 1939, men pga. krigen stoppet deres arbeide opp og kom ikke ordentlig i gang før i 1946. Men det tok altså ytterligere 7 år før den første klubben ble startet.
I 1952 ble det besluttet av ungdomsnemden at de skulle søke formannskapet om midler til å starte den første fritidsklubben i Oslo. I nemden satt bl. a. Den senere ordføreren i Oslo: Albert Nordengen.
Penger ble bevilget og den 23 november 1953 kunne Hammersborgklubben innvies, med den unge sosionomen Hermann von der Lippe (1930-2001) som klubbleder.
Hermann Von der Lippe ble senere kalt “ fritidsklubbens far” og i et intervju jeg gjorde med ham kort tid før han døde 5. februar i 2001, fortalte han om oppstarten av de forskjellige fritidsklubbene, hans sentrale posisjon i oppbyggingen av uteseksjonen, og om tiden som leder for Ungdomskontoret fra 1977.
Intervjuet er festet til film og deler av dette er brukt i dokumentarfilmen ”Sinsenkubben – en ungdomstid på 70-tallet”.
Ungdomskontoret i Oslo var et faglig kraftfelt i arbeidet for å sikre gode oppvekstvilkår og utvikle forebyggende ungdomsarbeide, og hadde betydning langt utover landets grenser. At fritidsklubber og oppsøkende arbeide står sterkt i Norge, skyldes i stor grad Hermann von der Lippe.
I 1954 uttalte klubbleder Hermann von der Lippe til Arbeiderbladet: “Når kommunen nå har bevilget penger og opprettet sitt første fritidslokale her på Hammersborg, tror mange at ungdommen i denne bydelen er ekstra vanskelige. Men det er den ikke, ungdommen her skiller seg ikke ut fra annen ungdom i byen. Men,” fortsatte han : “Hammersborg skole var det eneste lokale som Oslo kommunale ungdomsnemd fikk til disposisjon.”
En viktig del av virksomheten var å fange opp gjengmiljøet i Oslo, bl. a. “Blackiegjengen” og “Frognerbanden” med motorsykler, svarte skinnjakker og brylkrem i håret, og gi dem et tilbud.
I årene 1956-60 ble det opprettet i alt 9 fritidsklubber i Oslo; Oppsal, Sinsen, Lambertseter og Frogner var noen av stedene ungdommen fikk et eget sted å være.
Men mange var kritiske, og fattet ikke hva som skjedde i ungdomsmiljøene rundt i Norge eller i verden generelt.
 Med krigen friskt i minne og med ungdomsidealer som; sunne, friske, arbeidsomme, autoritetstro ungdom som kjempet for konge og fedreland, var det vanskelig for foreldregenerasjonen å forstå at det var nye tider at ungdommen hadde en agenda og at de ville og skulle komme til orde.
Marlon Brando i “Unge Løver” i 1958, James Dean i “Rotløs ungdom” i 1955 og Sidney Poiter i “Blackboard Jungle “ i 1955, hvor Bill Haley spilte “Rock Around the Clock “ og som forårsaket opptøyer utenfor Sentrum kino var eksempler på at en helt ny ungdomskultur var i emning. Den ønsket å bli hørt og lot seg vanskelig stoppe.
Da stoffet kom for fullt på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, var det helt klart og tydelig at fritidsklubbene kom til å spille en viktig rolle i Oslo.
I 1972 hadde Oslo i alt 27 fritidsklubber og i 1984 hadde antallet øket til 31.
Medlemstallet økte fra 6100 i 1972 til 7300 i 1988.
Når vi vet at Sinsenklubben hadde et sted mellom 400 og 500 medlemmer på det meste utover på 70-tallet, forstår vi at Sinsenklubben var en av de større i Oslo og at behovet for et tilholdssted var stort.
 Sinsenklubben lå nederst på “pynten” på Schouterrassen, der veien svinger i en bue ned mot Båhusveien og Trondhjemsveien, men hadde adresse til Konghellegt. 3.
Da jeg begynte på klubben ca. 1970 var hele øverste etasje i bruk av klubben, men noe senere ble den delen av klubben som vendte mot Olaf Schous vei gjort om til kantine for resten av bygget og dets ansatte, slik at klubbens arealer i realiteten ble halvert.
 Medlemmene sognet fra et stort område og ble rekruttert fra forskjellige sosiale lag. Noen bodde helt oppe ved Bjerke Travbane, en del kom fra Diesen, Reistad og områdene rundt Skeidbanen. Få eller ingen kom fra Sinsen haveby og de som var innom en gang eller to, hadde nok mer eller mindre forvillet seg ned til klubben. Vi som bodde nede i blokkene hadde egentlig svært lite omgang med folk fra “Havebyen”, de der oppe bodde i en liten beskyttet enklave midt i “gangsterland “.
Det burde vel egentlig vært foretatt et sosialt studium av skillet mellom Sinsenhaveby og Sinsenbyen, vi gikk på samme skole i ni år, så hverandre hver dag, men hadde ikke noe med hverandre å gjøre på fritiden.
Var vi dog heldig en gang innimellom kunne vi være så heldige å lokke med oss en kar som “Mor” nedover Båhusveien og blakke ham for spillkort.
Mange medlemmer kom også fra Rosenhoff. En del av disse gikk på Sinsen skole, og en del gikk på Lilleborg skole. For disse var det vel mer naturlig å gå på Lilleborgklubben, men de vanket også på Sinsenklubben, som for eksempel. Søstrene Monica og Lisa Lundstrøm som bodde i Rosenhoffgata. De vanket på begge klubbene.
Ellers var det få eller ingen medlemmer fra Carl Berners plass. Var det noen som dro med seg noen derfra ble det som regel bråk! Vi passet på damene våre og territoriet vårt, og likte ikke at fremmede tuklet med våre lover og regler.
Lojaliteten var stor og samholdet oss imellom var bra selv om det til tider kunne være noe “gruff “ mellom enkelte som kunne ende opp med en blåveis. Men dette kan vel i ettertid kanskje sees på som uttrykk for organisering i hierarkiet på Sinsen. Og de fleste av oss visste at Vidar Olsen var den som slo hardest!
Mot trussel utenifra var samholdet absolutt.
 I 2001 laget jeg filmen “Sinsenklubben – en ungdomstid på 70-tallet” med intervjuer av tidligere medlemmer og ledere på Sinsenklubben, samt innklipp av to kortfilmer Walter Fürst laget fra klubben i 1972. Det er også noe materiale fra Roar Skolmens: ”Klubben” fra 1978, hvor det er med en hel del folk fra Sinsenklubben.
En av hovedgrunnene til at jeg laget denne filmen var at jo eldre jeg selv ble (jeg er født i 1961) gikk det opp for meg hvor mye de årene jeg var medlem på klubben egentlig har betydd for meg. Filmen var på en måte mitt bidrag for å gi noe tilbake til klubben, både til dem som jobbet der og til dem som var medlemmer. Filmen “Sinsenklubben” ble vist på Filmens Hus våren 2001 og det kom hele 60 stykker for å se filmen. Vi snakket da om at en forlengelse av filmen ville være en fest hvor alle venner og kjente fra Sinsen møttes.
Sinsenfesten er nå realitet. Datoen er 1. april 2006 og stedet er “ Maritim” i Konghellegate. Det nærmeste vi kunne komme klubben!
 Mange av oss var aktive innen sport og idrett; spilte fotball, ishockey, og tennis på Ila-banen og var vel egentlig ikke den typiske ungdommen som Ungdomskontoret hadde definert som et klubbmedlem,
nemlig: “Ungdom utenfor frivillige organisasjoner”. Men på klubben var vi tre dager i uka; mandag , onsdag og fredag. Og fredag var den store dagen. Lang åpningstid fullt trøkk på diskoteket, damene dolla seg opp, og de som hadde klart å få tak i noen pils – kanskje borti kolonialen hos Markussen på Schouterrassen i blokka til Pål Amundrud – eller også kanskje en “tjall” og hadde vært en tur bak pipa på “Bygget”, hadde ukas beste kveld.
For Jonni Larsen og undertegnede hendte det ofte at vorspielet kunne foregå på “Ringen kino” hvor det innimellom var skolekino. Til å begynne med delte vi en halv Kalinka, men ettersom vi ble eldre og fikk litt mer hår på kølla og litt mer penger mellom hendene, ble det en halv en på hver. Resultatet ble vel ikke alltid det beste!
På diskoteket var enten radarparet Stein Glendrange og Knut Sjønnesen eller Giert Clausen Djs og spilte musikk av type: “He” med “Todays People”, “Sacramento” med “Middle of the Road”, “Black Sabbath”, “Deep Purple” “Sweet”, “T-Rex” og Lisa Lundstrøm hoppet rundt i Nesnalobber.
På sør/vestveggen i diskoteket hadde Dwight Halvorsen malt hodet som er på coveret til King Crimsons: “In the court of the Crimson King” og det var grunnen til at vi brukte dette bildet på invitasjonen til Sinsenfesten. Alle som gikk på klubben kjenner igjen dette, og gjør de ikke har de ikke gått på klubben!
Dette er testen og på en måte et av kriteriene for å få være med. Et annet er at du kjenner “Pellik”. Om du ikke kan svare ja på et av disse to spørsmålene, har du kommet til feil fest!
(Dwights mor kjørte for øvrig en helt amerikansk stil etter noen år i USA, og stod for et noget eksotisk innslag på “Skauer’n”. Herr Halvorsen var sjåfør hos Kolstad i Kirkegaten, og hans blå Toyota stasjonsvogn kan sees i en av Olsenbanden-filmene. Han opptrer da selvsagt i uniform!
 Klubblokalene var også blant de tidligste konsertlokalene i bydelen, for da pop og rock ble en del av hverdagen var det få steder som kunne tilby nye band hverken spillejobber eller egnede lokaler. Fritidsklubbene ble det egnede stedet. Og mange har spilt på Sinsenklubben: Beatniks, Vanguards, Titanic, Odd Børre, Finn Kalvik som for øvrig var sammen med søsteren til “Jammis” og “Oslo 5“, klubbens eget band bestående av unge lokale helter som bl. a. Amundrud-brødrene, Roar Hulleberg og Sven Undseth (saksofonist fra Sch.).
Kjell Asperud i Titanic har fortalt meg at under en konsert de hadde der en gang satt en dame og holdt ham rundt benet i tre timer mens konserten pågikk, rimelig nært og intimt til publikum!
Og Jan Garbarek? Han har kanskje vært innom og spilt på klubben han også, han gikk i alle fall på Sinsen Gymnas!
DØRA:
Et eget kapittel er egentlig Døra med stor bokstav, for det var egentlig her alt startet. Noen kom gjerne allerede en halv time før klubben åpnet. Etter hvert som flere kom til, ble det en lang kø utenfor med mer og mer utålmodige ungdommer som ville inn. Klubbledere som satt i personalmøte for å legge opp dagens strategi, måtte stadig vekk avbryte møtet for å gå ut å stagge hordene .
Folk slo og sparket i døra, slo i vinduene, ikke sjeldent ble flere knust, særlig hvis det var folk som hadde blitt utvist fra klubben for en kortere eller lengre periode, og som skulle inn uansett. (Undertegnede slapp billig unna da samtlige vinduer på forsiden ble knust og det kun ble utvisning i en uke og 150 kr i “bot”! Hadde kort hår på den tiden og var vel ikke ansett som en av verstingene, lederne ga meg en sjanse og det ble vel egentlig ikke flere lignende insidenter. Jeg vil tro jeg var rimelig spak og flau da jeg måtte komme ned på klubben å gjøre opp for meg, og det var “Moder’n” som tok imot pengene fra en angrende synder. (Men pengene hadde jeg vel fått tak i via tvilsomme transaksjoner med Twins i Lille Grensen, så det blir noe uklart om klubben oppnådde det de var ute etter ? Men, i disse dager er det jo mulig å få se mappa si, så det hadde jo vært artig å se hva de sa.)
Eller det kom noen som bare var ute etter å lage kvalm uansett, kanskje de hadde passert øvre aldersgrense. Noen søkte t.o.m. om dispensasjon og fikk gå ett år til. Jeg minnes at det var mange som snakket om det da man gikk i sitt attende år: “Hva faen skal jeg gjøre når jeg ikke kan gå på klubben lenger “?
Det var også et lite vindu i døra, og det er i dag egentlig helt utrolig å tenke på at noen klarte å komme seg inn igjennom dette etter at det hadde blitt knust eller sparket ut.
Til tider var det også politivakt i døra med navnene Svein og Olav og det kan jo hende at navnebroren i Schouterrassen 16 roet seg ned et par hakk!
Jeg vil også tro at det har tatt mye tid og vært mange diskusjoner rundt temaet “Døra” på personalmøtene før en klubbkveld, hvem skulle stå der. Blant mange var det nok ikke første ønske på lista. Regner med at spenningen var stor når typer som Vidar Olsen, Pellik, Arne Karlsen og Finn Øyvind hadde dagen og var på vei! Ledere som Jan Ulvin, Harald Flaaten og Øystein Bettum kan bekrefte at “Døra” hadde en sentral plass i klubbens historie .
Sanksjoner
 Ikke sjeldent kunne det ende med en form for kollektiv avstraffelse når det hadde vært for mye bråk, klubben ble stengt for en kortere eller lengre periode, regner med at vedkommende som hadde forårsaket dette egentlig ikke var særlig høy i hatten for det han hadde gjort. Men igjen har man dette med solidaritet overfor hverandre, og ofte følte vi det vel slik at det var oss mot lederne. Hadde vel kanskje ikke helt utviklet den store forståelsen for at lederne faktisk var på vårt parti. Jeg må mange ganger tenke på Frode Hox, stakkars man, vi var ikke akkurat snille mot ham.
Men stengning av klubben var vel egentlig siste utvei, alt annet var vel prøvd ut før det?
Nøkler
Nøkler var også et eget tema. Visse dører skulle til enhver tid alltid være låst, deriblant døren inn til kontoret, som var ute i gangen, og en dør til et lager inne på kjøkkenet, hvor bl. a. brus, matvarer og lignende ble oppbevart. Hadde disse dørene stått åpne hadde det ikke vært en ting igjen.
Skulle en dør låses opp måtte vi spørre en leder om å få låne nøklene, som de til enhver tid gikk med i snor rundt halsen. De av oss som hadde de mest utpregede og uttalte kleptomane tendensene ble vel enten fotfulgt når vi lånte nøklene eller i hvert fall ikke sluppet ut av syne.
Men dette igjen hadde vel en underliggende form for logikk, som vi ikke skjønte. Vi skulle testes, det hele var kanskje et eksperiment, et spørsmål om tillit, kunne de stole på oss? Sinsenpøbelen!
Mange som gikk på klubben var kanskje ikke vant til engang å ha egne nøkler.
Det er vel ikke så merkelig at noen av lederne ikke kunne stole helt på oss når jeg tenker på at Oslo Reptilpark var representert ved Dr. Dyregod, nemlig Rolf Blaarud, som skremte vannet av kvinnelige ledere, når han dro frem levende slanger i ymse størrelser og farver, stakk dem opp i ansiktet på en uanende, eller gjemte kosedyrene sine rundt omkring på klubben.
Mange var også de som nektet å innse at klubben hadde stengt for kvelden. Alle vinduene hadde nemlig et smalt overvindu som det var ganske enkelt å vippe opp, og mang en gang har vel Per Brostigen og andre krabbet inn og gjemt seg, til glede og latter for de som stod utenfor og holdt på å le seg skakke når slitne ledere hadde fått nok av oss og aller helst ville komme seg bort fra Sinsen og komme seg hjem. Eller kanskje noen faktisk måtte gå et eller annet sted for å roe seg ned?
 Onkel P. kom jo ofte på besøk, og som regel kom det vel ikke noe godt ut av dette. Det endte vel heller med bråk. For min egen del må jeg bare innrømme at jeg fremdeles er preget av møtene med politiet i ungdomsårene, og at når jeg ser folk i politiuniform i dag så er det som å henge opp en rød klut foran meg.
En gang ble Jan Bull lagt i jern og lempet inn i en svartemarja, men det Onkel P. ikke hadde forutsett var jo at mannen hadde ben, alle vinduene ble sparket ut! Må jo innrømme at selv 30 år etter at dette skjedde har jeg dyp respekt for det han gjorde.
Jeg aner ikke hva som var politiets policy, men en ting er i hvert fall sikkert, og det er at de var over hodet ikke i takt med sin samtid. Det virker ikke som om ledelsen nede på Grønland har hatt forståelse for eller innsikt i hva som egentlig skjedde rundt i Oslo på denne tiden. Jeg tror ikke dialog var deres sterke side, noe det vel heller ikke er i dag 25-30 år senere. Det er noe som heter at man skal lære av sine feil, noe som de fremdeles ikke har lært seg kan det se ut som .
Som i alle andre saker gjelder også her at man skal ikke generalisere og at det finnes unntak; det finnes selvsagt hyggelige mennesker i uniform, men de jobber nok i posten og heter Jack Haugereid og var den første til å ta “militærdødsen” fra tier’n på Frognerbadet, og bodde i oppgangen til Pellik, søsknene Vidar-Laila-Rune Ravn Olsen, Arne Terje Gulbrandsen og Berntzens i Rødstuveien.
Undertegnede må også innrømme at ved flere anledninger hvor Onkel P. var på besøk på klubben, forlot de åstedet med lite eller ingen luft i dekkene. Det må ha vært ganske flaut å oppdage dette nede i Trondhjemsveien, at de ikke tenkte ut såpass at de skulle passe på bilen sin når de var på besøk!
Kjøkkenet var også en trivelig opplevelse, det var stas å få med noen kroner hjemmefra, kjøpe et kakestykke eller en vaffel og en cola.
Det var vel også en del av det pedagogiske opplegget ved å la oss få ansvar over pengekassa og ordne med oppgjøret i forbindelse med salget.
På puterommet eller diggerommet også kalt, kunne det også gå ganske kraftig og vilt for seg. Vi er vel ganske mange som har kommet hjem med kul i hodet eller blåveis etter putekrig eller boksetrening med Tom Bogen eller en afrikamester fra Uganda(?), men det kunne jo også være hyggelig der inne når lyset fra røde lyspærer skapte den rette atmosfæren, og man hadde selskap av kjæresten sin.
Hobbyrommet var flittig brukt da vi gikk på juniorklubben, men da vi ble mer interessert i det andre kjønn og lignende avtok nok tid vi brukte der inne. Men i en periode er det klart at det var ganske “hot” å lage seg diverse greier av skinn og lær. Bl. a. belter i semsket lær med masse nagler og frynser og selvsagt lærpung, enten til å feste på beltet eller i stroppene i olabukse. Kjempestilig! Også brede armbånd var veldig populære, mener bestemt at Lars Lian gikk med et sånt i mange år.
Ian Gillan eller Ozzy har nok vært store forbilder.
Bordtennis var nok en av de mest populære aktivitetene, og mang en time er tilbrakt på bordtennisrommet (rommet mellom gangen og kjøkkenet, vendte ut mot Schouterrassen), hvor vi ofte spilte “rush”, hvor man måtte ha ett poeng mer for hver runde man spilte. Vi stod i kø for å spille. Både “Liller’n” og Geir Bakke var vanskelige å slå!
Turer i alle varianter var også veldig populære, kanskje mest for dem som ikke hadde egen hytte å reise til, og dermed ofte ble gående og slenge i gatene i feriene. Mang en gang var Turid Bettum en av lederne som var med på turene. Men alle har vel stort sett fått med seg noen turer; vandring i fjellet fra hytte til hytte, båttur med Svanen eller overnatting på hytte i Nordmarka, spennende! Med litt klining i mørke kroker eller hånda oppunder genseren på damene for å sjekke ut “varene”.
Innimellom gikk også turene til andre fritidsklubber i Oslo og minnet fra de turene er vel at det var spennende å se hvordan de hadde det på andre klubber, men at det også lett ble bråk når vi dukket opp!
Jostein Gaarder het en av dem som jobbet på Sinsenklubben tidlig på 70-tallet. Lite ante vi vel da at han skulle bli en av Norges mest kjente forfattere. Mange husker ham som en god historieforteller og en som var flink til å engasjere og å vekke medlemmenes nysgjerrighet og interesse for å stille spørsmål. Og det er vel svært sannsynlig at mye av den pedagogiske erfaring og den kontakten han hadde med medlemmene på Sinsenklubben har ligget til grunn for mye av det han har skrevet i boken “Sofies Verden”. Dessuten var han også i familie med to av gutta fra Rødstuveien; nemlig Jan Erik “Jansa” Jahnsen og broren hans Thor Øivind.
Alternativ klubb
 Når klubben faktisk var stengt innimellom, fikk man på en eller annen måte lage seg en substituttklubb. Vi bygde hytte i trærne på “Heksa” oppe ved togskinnene ved Ila tennisbane like bortenfor Sinsen Gymnas. Trengte vi noen spiker eller annet var det bare å stikke bort til “Bøy i knærne “ Halvard Larøi på tennisbanen.
Erik Mørch fra Olaf Schous vei (bodde i en oppgang med et helt hockeylag: Terje Hansen i 1. etg., Olav Østom i 2. etg., og Erik og Bjørn Christian “Bekkå” Ruudå i 4. etg.) var en av entreprenørene på “Heksa” og ved nærmere ettertanke også på en hytte oppe i skauen oppe ved Stig på Årvoll. Mon tro om han er i byggebransjen i dag?
Da vi ble eldre og begynte å interessere oss for motorsykler ble uthuset i haven til Jonni Larsen, som bodde nede i Hasleveien og var nabo til Tommy Møller, det nye samlingsstedet når vi ikke var på Sinsenklubben. Der kunne det til tider være like mange som på en god dag på klubben, og det var like mange av begge kjønn! Jeg vet ikke om moren og faren til Jonni var like happy for alt som skjedde der, spesielt etter at Egil Molnes Hadde koblet seg på ledningsnettet som passerte over uthuset. Men - vi måtte jo selvsagt ha lys og strøm når vi nærmest drev et motorsykkelverksted, og i andre etasje hvor “Loungen” var måtte vi ha noe varme så damene ikke ble kalde i baken når de var på besøk!
I dag er huset til fam. Larsen jevnet med jorden, sammen med uthuset. Det samme gjelder huset hvor Tommy Møller bodde og huset til Egil og Solveig Bjørklund på hjørnet av Sinsenveien. Dessverre.
Hele hockeylaget bestod av medlemmer fra klubben, og ofte var hele gjengen med dansken Henry på dugnad, bl. a. var vi med ut på Bygdø kongsgård for å lempe takstein, da steinen var på plass gikk det hardt utover epletrærne til “Laffen”.
Vår kontakt med vestkanten endte som regel med suksess. En kar som bodde i 2. etg. i Schouterrassen 24 var ”Lille-Odd” Syse. Etternavnet indikerer kanskje at hans familie bodde på feil adresse, noe de tydeligvis tok konsekvensen av og flyttet til Frogner. Men i det første bursdagsselskapet etter flyttingen – jeg tipper det kan ha vært i hans 7-års dag ca 1967-68-69 – var hele Sinsenflokken invitert i ny herskapelig leilighet på Frogner. Og det sier seg selv hvordan det gikk; mye støy og bråk, grining og slossing. Svein Olav Johansen var konge i den bursdagen, og viste vei når hordene møtte vestkantbarna! Noen ble låst inne på en do og det var febrilsk leting etter nøkkelen, men den var vel antageligvis i Svein Olavs lomme. Vet ikke hvordan det hele endte, men skal ikke se bort fra at døren måtte brytes opp, festlig!
 I 1980 ble spillefilmen “1958” laget på Sinsen og Schouterrassen. Basen i filmen var på en liten kafé som ble bygget inntil kiosken og tobakksforretningen til Knut Jonassen i blokka til Lars Lian. Noen fra Sinsenklubben var med i filmen, bl. a. Jan Westvang (som var med blant skurkene) og danseparet Ingrid Kristiansen og Kjetil Nygaard, begge fra Sisenterrassen. Regien var ved Oddvar Bull Tuhus. Tore Torell hadde skrevet manus over tiden han hadde vanket på Sinsen, selv om han selv visstnok var fra Diesen. Flere av oss hadde vel ønsket å få være med i filmen, men det var vel grenser for hvor mange pøbler de ville ha med. I alle fall; det ble en minnerik høst for oss som fulgte med på innspillingene.
Men tilbake til selve klubben: Sviktende medlemstall utover i 1980-årene kombinert med en brann eller to, gjorde at klubben til slutt ble stengt. En nærradiostasjon hadde en kort periode tilhold i lokalene, med bl. a. Anders Wüller som programleder. Han ble senere en kjent plateartist.
Lokalene stod i mange år tomme og det har kommet meg for øre at Oslo kommune i ti år betalte husleie uten at lokalene var i bruk. Muligens kan så mye som 1 million kroner være sløst bort på dette!
I dag huser lokalene “Hjelpemiddellageret” og det navnet kan jo virke noe ironisk, med tanke på at Oslo kommune drev en form for hjelpevirksomhet i de samme lokalene fallerede for 30-40 år siden.
I dag ligger den nye Sinsenklubben oppe ved Sinsenkrysset, i samfunnshuset, tidligere Sinsen kirke.
Mon tro om de vet at det har eksistert en Sinsenklubb et annet sted ?
Men det blir en helt annen historie, og den er det ikke jeg som skal skrive!
|
